Ingen vei utenom Le Corbusier

Blir vi lykkelige av det nyttige?

I denne teksten vil jeg redegjøre for den kontroversielle, men fantastiske sveitsisk-franske arkitekten Le Corbusiers viktigste prinsipper og prosjekter for i fortsettelsen også å belyse hvordan disse har påvirket oss frem til i dag.

Corbusiers virke er basert på en argumentasjon som griper direkte inn i vår politikk, filosofi, sosiologi, antropologi og psykologi. Som sådan var og er hans prosjekt særdeles utfordrende, og stiller en rekke meget kompliserte spørsmål. Corbusier var på ingen måte den eneste som formulerte disse, men få andre har på samme måte skapt sitt eget suverene univers mellom svimlende utopi og knallhard virkelighet.

Innledning

Charles-Edouard Jeanneret-Gris ble født i Sveits i 1887. Tidelig på 1920-tallet endrer han navnet sitt til Le Corbusier. Han dør etter en svømmetur i Middelhavet i 1965. I løpet av hans 78 årige liv gjennomlever han og den vestlige verden en omkalfatring og redefinering av alt fra filosofiske og moralske konsepter, politiske og sosiale ideologier og modeller, kunstneriske kriterier, naturvitenskap, psykologiske teorier og arkitektoniske uttrykk. Le Corbusier beveger seg gjennom dette landskapet og denne historien. Han synes å være tilstede overalt til riktig tidspunkt, og er i perioder lærling hos banebrytende utøverne av faget. Han foretar klassiske dannelsesreiser og publiserer sine egne inntrykk fra Akropolis. Under fotografier fra Parthenon viser han bilder av samtidens statusobjekt, fetisj og, i hans egne øyne, samtidens forløsning; bilen.

Navnet Le Corbusier har i ettertid blitt stående som et konsept; altså ikke bare som en referanse til selve arkitekten og møbeldesigneren, men like mye som et sosialt begrep synonymt med funksjonalismen som i dagligdags norsk ofte omtales som funkisstil, og da ofte med referanse til elegante villaer i Oslo og/eller til populære venteværelsesmøbler i sort lær og forkrommet stål. Men Corbusiers boligvisjoner og byplansteorier gav også opphav og inspirasjon til storbyforsteder og offentlige byggmasse som vi i dag sjeldent refererer til som vellykkede.

Gjennom valgte eksempler ønsker jeg i fortsettelsen å belyse Corbusiers arkitektoniske uttrykk og teorier fra hans tidlige år, for så å sammenlikne disse med planer og prosjekter av samtidige og senere arkitekter. Da det knapt nok er mulig å finne en arkitekt eller byplanlegger etter 1920 som direkte eller indirekte ikke har latt seg påvirke av Corbusier, så har jeg valgt å konsentrere mine vurderinger om hans innflytelse på det 20. århundres arkitektur til relevante eksempler hentet fra Norge.

Samtidsbyen, bomaskinen og mot en ny arkitektur

I 1922 lanserte Le Corbusier tre nye og radikale prosjekter som alle skulle få vidtrekkende konsekvenser for samtiden og ettertiden. Disse var hans modell av en samtidsby for anslåtte tre millioner mennesker: Ville Contemporaine, hans ferdighus og ofte omtalte ”bomaskin”: Maison Citrohan, og hans bok Vers une architecture (”Mot en arkitektur”, på norsk i 2004).

Ville Contemporaine tegningene ble utstilt på Salon d’Autonomme i Paris i 1922. Bildene og modellen viser en aksialt orientert byplan hvor rektangulære kvartaler leder frem mot et diamantformet sentrum bestående av 24 skyskrapere, alle 183 meter høye. Disse var i følge Corbusier reserverte for byens elite, som han mente måtte være teknokratene, bankierene og bedriftslederne. Resten av den sentrale byplanen er dominert av boligområder med høy befolkningstetthet bygget i kvadrater rundt eller langs parkanlegg. Disse grøntarealene ligger atskilte fra transportårene, men gjerne oppå et konstruert nivå over et parkeringsanlegg for privatbiler. Tradisjonelle gateløp er utelatt fra planene. Hele byplanene deles mer eller mindre symmetrisk i to av et bredt midtfelt/lengdeakse som er tenkt som en hovedtransportåre inn- og ut av sentrum og over forskjellige plan. Det øverste dekket av disse planene var faktisk tenkt som en flyplass (!).

Maison Citrohan henspeiler som navnet tilsier på det franske bilmerket Citroen, og ikke minst til firmaets tidligste modell Type A som så dagens lys i 1918 og ble som første bil i Europa masseprodusert i ti ulike varianter fra og med 1919 til og med 1921.[1] Corbusier presenterte innledningsvis to modeller for sitt masseproduksjons- og prefabrikkerbare husmerke. Husene er rektangulære og har flate tak. Begge har de sentrale boligarealene i andreetasje (og/eller tredjeetasje) med kjøkken, pikeværelse og takterrasse øverst. I begge modellene er også andreetasje, dobbelt så høy som de øvrige. Store vindusflater av ferdigprodusert industriglass åpner rommene utover mot horisonten og slipper lys inn i oppholdsrommene.

Alle soverom er lagt til baksiden av huset, som også er løftet opp fra bakken på en sokkeletasje, og videre støttet av såkalte pilotis (søyler). Under nivået som kommer ut fra husets andreetasje har Corbusier tenkt en parkeringsplass for samtidens nå (i hans oppfatning) uunnværlige privatbil. Maison Citrohan modellene er begge baserte på Corbusiers såkalte Maison Do-mi-no modell fra 1914-1915, hvor bruken av armert betong i søylene, de innvendige trappene og etasjeskillene eliminerer ytterveggenes bærende funksjon. Disse kan derfor nå fremstå som kledning og ikke nødvendigvis bære preg av fundament eller forsterkning.

De visjonære teoriene Corbusier setter ord på i sin bok: Vers une architecture fra 1922/23 er ikke alle melket av eget bryst. Han snarere sammenfatter og diskuterer den raskt fremvoksende modernismen som også, og parallelt med Corbusiers egne tidlige prosjekter, artikuleres av hans mange internasjonale kolleger blant dem: Walter Gropius og Ludwig Mies van der Rohe som etablerte og ledet den revolusjonerende arkitekt- og kunstskolen Bauhaus i Weimar (senere Dessau), Tyskland, De Stijl gruppen i Nederland og amerikanske Frank Lloyd Wright som de mest sentrale. Boken skal ikke desto mindre bli stående som en funksjonalismens kanon, og ble for alle av de overnevnte arkitektene både en inspirasjonskilde og et grunnlag for videre diskusjon og utvikling.

Villa Savoye

Mer enn noe annet bygg tegnet og ferdigstilt av Corbusier blir Villa Savoye (1928-1931) fremhevet som eksemplarisk for hans estetiske og filosofiske kriterier . Villa Savoye blir også av de fleste forskere og historikere betraktet som et godt eksempel på betegnelsen Internasjonal stil slik denne blir beskrevet av Henry-Russel Hitchcock og Philip Johnson i katalogen: The International Style: Architecture since 1922 i forbindelse med The Museum of Modern Arts utstilling over samme emne i New York, USA, i 1932.[2]

Bygningen er en frittstående villa i et åpent, landlig terreng. Huset befinner seg i Poissy, like utenfor Paris. Det står på en flat tomt omgitt av gressplen som i sin tur går over i et skogsholt som skjermer eiendommen fra tilstøtende veinett og anlegg.  Dette i seg selv er ikke så ekstraordinært, men når man møter den suverene, og frittstående Villa Savoy så er assosiasjonen til et annet banebrytende boligprosjekt nærliggende, nemlig Versaille hvor Ludvig den 14., gjennom sine arkitekter flytter både boligen og administrasjonen ut av byen og midt ute i naturen.

Villa Savoy er så godt som kvadratisk, i to like høye etasjer med flatt tak over, og det har ingen hovedfasade. Bygget er videre dobbelt så bredt som det er høyt. Førsteetasjen er trukket inn fra villaens hovedvolum og bygget som en rektangulær sokkel av pusset mur som går over i et bueformet vindu mot nordvest. Hele denne underetasjen virker nærmest skyggelagt og transparent hvilket gir inntrykk av at resten av huset svever over bakken. En murt vindeltrapp leder oss opp i andreetasje som er båret av så vel sokkeletasjen som av frittstående søyler, eller pilotis. Fasadene i andreetasje er hvitmalte, flate og uten noen form for ornamentikk. Fortløpende og rektangulære vinduer, også kalt vindusbånd, følger hele byggets ytterside og er med på å understreke villaens horisontale karakter (ikke ulikt Versaille). Dette i sin tur er også med på å knytte bygget til så vel de flate naturlige omgivelsene i og rundt tomten, samt å la huset følge himmelens naturlige horisont, som det passer seg for en fredfull og landlig villa i motsetning til for eksempel finansverdenens skyskrapere eller kirkenes oppadstrebende spir. Store glassvegger deler inn selve boligarealene i annen etasje og åpner ut mot et atrium i byggets kjerne. En innvendig rampe leder oss diagonalt oppover i atriumet mot en takterrasse. Fra denne stiger opp en amøbe- eller bølgeformet veggkonstruksjon som både danner naturlige skiller i uterommet på terrassen og som antyder en luftig forlengelse av husets indre romkarakter, som om det var åpnet og brettet ut, oppover.

En konstruert inn- og utkjørsel danner et rektangulært felt, like bredt som selve villaen, hele veien fra tomtens sørøstre side frem mot husets fasade. Feltet består av to kjørebaner som leder oss inn fra veinettet og sivilisasjonen utenfor eiendommen, gjennom en kultivert natur, i dette tilfellet en gressplen, for så å møte huset. Bilen parkeres i garasjen under boligområdet.

Corbusiers hovedprinsipper, intensjoner og utopier

I sin bok Modern architecture since 1900 siterer forfatteren William J.R. Curtis en ikke navngitt historiker som hevder at: ”Every artist finds his own Antiquity”.[3] Corbusiers modernisme er helt klart et brudd med foregående generasjoners arkitektoniske svermeri for historisme og overlesset dekor i form av fabelfigurer og dragehoder, påklistret stukk, eller forfalsket elde. Han var selvsagt også kjent med sin egen læremester Alfred Loos sitt heftige oppgjør med fortiden i forelesningen og boken Ornament and Crime, fra 1908. Corbusier, som hans kolleger, søkte i sitt uttrykk derfor både tilbake til, og fremover mot en funksjonell arkitektur som sett i antikkens templer, hvor søyler faktisk bærer, hvor form følger funksjon, hvor inne- og utearealer kommuniserer og hvor rom og lys er viktigere enn ornamentikk.

I arbeidet med Villa Savoye, som beskrevet over, formulerte Corbusier i 1926 derfor fem hovedprinsipper for god arkitektur. Disse var:

1: Frittstående bæresøyler.

2: Fri plan gjennom bruken av armert betong og vektbærende søyler.

3: En fritt komponert fasade.

4: Vindusbånd.

5: Takterrasse med grøntareal.

Villa Savoye integrerer videre i sin plan og ferdigstillelse også en annen av arkitektens sentrale prinsipper, nemlig møtet mellom mennesket, naturen og maskinen, i dette tilfellet bilen. Corbusier maktet gjennom dette prosjektet, en relativt liten villa i utkanten av Paris, på denne måten å eksemplifisere tidsånden.

Gjennom Maison Do-mi-no og i de tidlige modellene for Maison Citrohan ser vi hvordan Corbusier introduserte anvendelsen av ferdigmoduler og industriproduserte byggekomponenter. Dette åpnet i sin tur for muligheten til serie- eller masseproduksjon som Corbusier beundret fra bilindustrien. Boligmangelen i etterkrigsårenes Europa var prekær, særlig for arbeiderklassen knyttet til industrivirksomheten i de store byene. Endeløse boligfelt bestående av identiske og prefabrikkerte hus skulle gjennom de kommende generasjonene hente inspirasjon fra Corbusier, men selv ikke hans Citrohan modeller var fra arkitektens side tenkt som arbeiderboliger! I sine modeller og boliger etterstrebet han en funksjonalitet som skulle frigjøre beboerne fra det seg være unødvendig husarbeid og, vel så viktig, fra isolasjonen og stagnasjonen bak tykke, tette fasader og tilbaketrukne salonger. Vi ser hvordan dagslyset kommer inn i de nye husene gjennom store vinduer. Villaene er omkranset av tilrettelagte grøntanlegg, som i nevnte Versaille. Fra takterrassene skuer vi mot horisonten og himmelen. Citroen’en som står hendig parkert i kjelleretasjen gjør oss mobile. Det seg være Villa Savoye som Maison Citrohan er bomaskiner, men for Corbusier skulle ikke dette begrepet vekke assosiasjoner til samlebåndsliv eller fabrikktilværelser, men snarere til et elegant og effektivt apparat som tjener beboernes behov.

Også i Corbusiers Ville Contemporaine prosjekt ser vi tydelig hans fascinasjon for det moderne bylivet. Hans prioriteringer er helt klart også her rettet mot det segmentet av befolkningen, menn som kvinner, som gjennom en moderne livsstil tilbringer sin tid vel så meget i den offentlige sfære; det seg være på jobben, i banken, på kafeen eller i bilen, som i hjemmet. Skyskraperne i sentrum danner en tempelliknende plass mellom seg; et slags Forum Contemporaneum hvor komponentene lys, luft, plass, natur og mobilitet er integrerte. Corbusier var på ingen måte den første arkitekten som laget utopiske byplaner for modernitetens Soria-Moria byer. I 1917 publiserte for eksempel den franske arkitekten Tony Garniers sine visjoner om en Cité Industrielle. Ideen om den ferdig tegnede byen stammer forøvrig tilbake til den italienske renessansens stjerneformede byplaner og festningskonstruksjoner kalt citadeller, altså: «cità ideale», idealbyen.

Hverken Garniers arbeider- og fabrikkorienterte industriby eller Corbusiers sofistikerte og finansorienterte Ville Contemporaine ble noen sinne realiserte, men planene og ideene kom til å få store ringvirkninger. Corbusier fortsatte gjennom hele sin karriere å utarbeide tilsvarende utopiske visjoner for hele byer, eller for deres reviderte sentrumsplaner eller nye forsteder. I 1925 presenterer han en plan kalt Ville Voisin, i hvilken han bokstavlig talt foreslår å rive store deler av bebyggelsen i Paris sentrum til fordel for en mengde skyskrapere dedikerte til finansverdenens liv og virke. Heller ikke dette prosjektet ble engang vurdert realisert, men kom til å promotere Corbusier og hans visjoner både nasjonalt og internasjonalt.

Eksempler på Corbusiers innflytelse

I Skandinavia får funksjonalismen forbausende raskt fotfeste tatt i betraktning av at så vel Danmark som Sverige, Norge og Finnland ved inngangen til 1930-tallet lå flere hestehoder bak teten i den økonomiske utviklingen i Europa. Men kanskje nettopp fraværet av en klassisk adel, og dominerende norsk overklasse åpnet vårt eget lille land lettere for fremtiden? For Finnlands vedkommende var bruddet med Russland på en side og løsrivelse fra historiske båndene med Sverige på en annen, en pågående, lang og komplisert prosess. Derfor var muligens defineringen av egen og ny formmessig identitet nødvendig? Landets store arkitekt Alvar Alto (1898-1976) har blitt stående i ettertid som Skandinavias internasjonalt mest kjente formgiver med røtter i funksjonalismen. Hans arbeider er klart inspirert av internasjonale impulser, blant disse Corbusiers prinsipper og estetiske kriterier hvilket hans vakre Vllia Mairea fra 1938/39 er et klart eksempel på. (Legg merke til det amøbe- eller bølgeformede overbygget på taket). Men Alto baner også veien for et særegen finsk og skandinavisk formspråk.

Selv i Norge vendte unge og dristige arkitekter seg mot Corbusier og den Internasjonale stilen med så vel stor kreativitet som tilpasningsdyktighet.

Arbeidersamfunnets hus

Arbeidersamfunnets hus, med adresse Arbeidersamfunnets plass 1 i Oslo, ble tegnet av arkitekt Ove Bang (1895-1942) og bygget i perioden 1938 til 1940. Den rektangulære bygningen i grå betong og med flatt tak har en hovedfasade mot sydvest med åtte etasjer. De øverste fire av disse er alle markerte med Corbusiers kjente vindusbånd altså en forløpende linje av vinduer som danner et sterkt horisontalt preg og som samtidig definerer etasjeskillene. I byggets sokkeletasje finner vi en serie butikkvinduer kun avbrutt av inngangspartiet og forsamlingslokalets portal mot vest. Dette vindusglasspregede og derved transparente nivået gir bygget et visuelt løft opp fra bakkeplan, velkjent fra så mange av Corbusiers egne prosjekter.

Mot fasaden ser man videre en forhøyet fjerdeetasje som er markert med en innfelt balkong hvor en serie pilotis, i følge Corbusiers vokabular, antyder byggets bærende elementer. Denne forhøyede etasjen synliggjør også volumet av det store forsamlingslokalet inne i bygget.

Arkitekt Bang var blitt kjent med modernistenes og Le Corbusiers bygninger etter lengre studiereiser på kontinentet. Da hans tegning og konstruksjon av Indremisjonens Bibelskole i Oslo stod ferdig 1935, skrev hans kollega Arne Korsmo i Dagbladet at dagen måtte regnes som en “fødselsdag for moderne, norsk arkitektur, som her fikk sitt første storverk”.[4] Også Arbeidersamfunnets Hus ble mottatt med stor begeistring fra Bangs kolleger blant dem den tsjekkiske Le Corbusier-eleven Jan Reiner.[5]

Hva samtidens publikum på gateplan mente den gang er uvisst, men blant dagens Osloborgere vil jeg tørre å påstå at et stort flertall vil beskrive bygget som mindre vellykket om ikke regelrett stygt. Denne avvisningen har meget mulig opphav i manglende kunnskap om, og verdsettelse av en bygnings funksjonalitet i det såkalte brede lag av befolkingen. Men vel så meget kan avvisningen tilskrives den sterke motreaksjonen som, ved innledningen til 1970 tallet, kom på funksjonalismens og modernismens strenge, minimaliserte og, i manges øyne, kalde estetikk. Vi ble alle rikere og fikk gjennom vår nye velstand større albuerom, bokstavlig talt, til å definere og uttrykke vår individualitet. Arbeidersamfunnet i sin tur mistet medlemmer og brukere. Som et offentlig bygg uttrykker Arbeidersamfunnets plass 1 i Oslo en filosofi knyttet til en økonomisk og sosial realitet anno 1938 hvor mange av arbeiderbevegelsens medlemmer med entusiasme rettet seg mot en formgivning som var økonomisk forsvarlig, som var funksjonell, og som fant sin estetiske legitimitet nettopp i opposisjonen mot tidligere generasjoners borgerlige krimskramshistorisme.

Villa Stenersen

Om noen norsk villa skulle sammenliknes med Corbusiers eksklusive estetikk, så må det være Villa Stenersen, tegnet og bygget av Arne Korsmo og som stod ferdig i 1938. Villaen må kunne kalles Norges svar på Villa Savoye. Arkitekt Korsmo velger åpenbart sine egne løsninger i henhold til sin egen smak og dialog med byggherren, men vi ser i Villa Stenersen tydelig Corbusiers innflytelse.

Huset er rektangulært med flatt tak. Det er bygget i armert betong og det har fire etasjer hvorav sokkeletasjen rommer en garasje. Øvrige deler av sokkeletasjen, og hele fasaden i husets første av tre boligetasjer er kledd i glass, og gir således et transparent preg. Vi ser videre bruken av tidligere omtalte pilotis gjennom hele fasaden og også i nedre kant av byggets sidevegger. I fasaden på huset tredjeetasje benytter arkitekten en kombinasjon av ordinære vinduer og støpte vindusblokker som igjen danner en visuell referanse til Corbusiers tidligere omtalte vindusbånd. Denne etasjen, som er husets piano nobile, er i hovedsak formet som et stort åpent og luftig rom, eller snarere et galleri hvor kunstsamler Stenersen i sin private sfære kunne vise sine besøkende sine nyeste ervervede mesterverk. Fjerdeetasjen består blant annet av familiens soverom. Disse er trukket litt inn fra hovedfasaden. Etasjen er også blåmalt mot fasaden, og vinduene er mindre. Alt dette gir et privat og mer reservert inntrykk. Fra husets tredje etasje springer det videre ut en større og åpen altan som også fungerer som et baldakinaktig overbygg, eller som en klassisk portikus, og aksentuerer derved husets hovedinngang i annen etasje.

Der Arbeidersamfunnets plass virker betonggrå og topptung i et trafikkert sentrumsmiljø fremstår Villa Stenersen som et lett, elegant og suverent innslag i naturen. Allikevel er begge disse prosjektene bygget etter nøyaktig de samme prinsippene, og for det aller meste med de samme materialene.

Det er derfor bemerkelsesverdig å registrere hvordan Villa Stenersen den dag i dag mottar berøm og av et bredt publikum anses som en utmerket referanse for en funkisstil slik vi åpenbart ønsker at den skal være. Dette mens bygg som for eksempel Arbeidersamfunnets plass nr. 1 forbigås i stillhet, eller avskrives som stygge. På bakgrunn av dette er det også interessant å reflektere over hvordan Corbusiers i utgangspunket klare integritet i sin arkitektur, det seg være om den var henvendt mot et eksklusivt pengesterkt publikum i Paris anno ca. 1930, eller mot en fremtidens arbeidermasse, kanskje viser seg å være elitistisk? Dette retter en mange, og svært kontroversielle spørsmål.

Er muligens funkisens estetiske og livstilorienterte visjoner er kanskje foretrukket av dem som ser seg selv i førersetet mot fremtiden? Hvem i dag er i besittelse av symbolet bilen? Hva skiller dem som bor i Villa Savoy, eller familien Stenersen, og dem som trekkes mot Arbeidersamfunnets plass?

Et annet interessant spørsmål er om den arkitektoniske funksjonalismen en stil for dem som har evne til, eller behov for å skrinlegge fortiden, tradisjonene og den nostalgiske romantikken som følger i disse faktorenes fotspor?

Planen om Karl Johans gate

Det er kanskje allikevel i 1930 tallets norske arkitekters mange skisseaktige svar på Ville Voisin, eller Ville Contemporaine, i utopiske, men visjonære planer som kan kalles Ville Karl Johan, at vi klarest ser Corbusiers innflytelse.

I 1928 ble en ny bygningslov i Norge vedtatt som, på basis av blant annet nyere og sikrere byggematerialer som armert betong, la mulighetene til rette for nye og høyere hus. Oslo Rådhus arkitekten Arnfinn Arneberg foreslo allerede i 1931 bygging av en hele 26 etasjers blokk i Karl Johansgate 39 hvor dagens kontor- og kjøpesenter Paleet holder hus i verneverdige bygninger.[6] Det er derimot to atskillig dristigere og mer omfattende prosjekter som med årene skulle vekke så vel heftig debatt som seriøs planlegging.

Kort tid etter stiftelsen av arkitektgruppen PAGON i 1951 lanserer medlemmene Sverre Fehn, Arne Korsmo, Erik Rolfsen, Håkon Mjelva og Christian Norberg-Schultz en radikal ansiktsløftning og gjenoppbyggingsplan for Oslo sentrum og Karl-Johansgate. PAGON var forøvrig en norsk undergruppe av den internasjonale sammenslutningen av modernistisk orienterte arkitekter, CIAM, hvor Corbusier var en aktiv deltaker.[7] I gruppens forslag foreslår de rivning av Victoria Terrasse og en forlengelse av parkbeltet langs Karl-Johan ned til Jernbanetorget. Slottet, Nationaltheatret, Universitetet og Stortinget skulle bevares, men forøvrig bør det meste rives mente gruppen. I Vika ønsket de en serie bygninger på rundt 20 etasjer hver. Nederst på Karl Johan tegnet de inn en serie høyhus på 16 etasjer, samt noen lavere.[8]

Arkitektene Sommerschild og Kollandsrud lanserte i 1965 et ennå mer radikalt forslag om å sanere store deler av Karl Johansgate til fordel for en 72 meter bred motorvei. Oslo skulle bli Europas ”mest moderne by, preget av moderne prinsipp både praktisk og estetisk”, skrev Dagbladet den gang. Motorveien skulle aller nådigst skåne både Universitetet, Nationaltheatret og Stortinget, som i følge planen ville ha befunnet seg i en form for rundkjøring, mens Studenterlunden ville ha blitt overkjørt, bokstavlig talt. Parallellene til hovedfartsåren som krysser gjennom Corbusiers Ville Contemporaine er slående, ikke minst tatt i betraktning at også Sommerschild og Kollandsruds motorvei skulle deles i tre nivåer. Den underste var forbeholdt trafikk for bil og bane. Det mellomste nivået var avsatt til av- og påkjørsler samt parkeringsarealer mens det øverste planet skulle avsettes til fotgjengere.

Et byggeforbud ble vedtatt i områdene rundt Karl-Johansgate tidlig på 1970 tallet, og alle lanserte Corbusierinspirerte prosjekter ble således skrinlagte. Miljøbevegelsen hadde blant annet vunnet frem med sine argumenter. Men motorveiprosjektet verserte i diverse utredninger fra byplankontoret i Oslo Kommune i mange år fremover.

Forsteder, betongørkener og bonderomantikk

Etter andre verdenskrig deltok Corbusier i gjenoppbyggingen av den franske byen Marseille hvor han blant annet fikk realisert en rekke hoirsontaltorienterte forstadsboligblokker i betong som hver og en kunne huse ca. 1600 beboere[9]. Gjennom dette prosjektet, som under Corbusiers ledelse fikk navnet Marseille unité d’habitation, møttes i 1948 en gruppe arkitekter som videreførte mesterens ideer i utviklingen av forstaden Bobigny, nordøst i Paris, hvor det ene kvartalet etter det andre av økonomisk forsvarlige bomaskinshøyhus i prefabrikkert betong, kun atskilte av geometriske grøntarealer, veinett og parkeringsplasser, ble oppførte på slutten av 1950 tallet.[10]

Tanken bak, og legitimeringen av prosjektet var å kunne bygge praktiske og kostnadseffektive boliger for mange av hovedstadens lavtlønnede tilknyttet en infrastruktur som raskt kunne frakte beboerne til og fra byens sentrum og/eller deres eventuelle arbeidsplasser. Lenge før denne modellen for sosial boligbygging hadde fått vist seg egnet, eller uegnet, hadde den blitt gjenstand for endeløs kopiering i stort sett hele Europa.

Bydelen Lambertseter utenfor Oslo sentrum var den første drabantbyen i Norge. Også denne ble utviklet på 1950 tallet i regi av OBOS (Oslo Bolig- og Sparelag), og også her finner vi høyhusbomaskiner i betong med geometriske grøntarealer og parkeringsplasser som gjennomgående tema. På tilsvarende måte blir i løpet av 1960 tallet også drabantbyen Ammerud konstruert, også denne i regi av OBOS/USBL, her i en kombinasjon av 13 etasjers boligblokker og lavere atriumhus tegnet av tidligere nevnte arkitekt Håkon Mjelva.

Både Lambertseter og Ammerud har siden starten blitt gjenstand for stor medieoppmerksomhet som for eksempel i form av lettere filmkomedier álá den klassiske Støv på Hjernen. Men ikke minst har både Lambertseter og Ammerud som så mange andre drabantbyer og forsteder gjennom årene kommet stadig oftere i søkelyset på grunn av konflikter knyttet til sosial uro og forfall. Er dette Corbusiers arv?

En av de kanskje viktigste og synligste effektene av Corbusiers innflytelse på det 20 århundres arkitektur kommer kanskje nettopp i motreaksjonen på modernismen og funksjonalismen. I 2004 organiserte Tate Gallery i London, England en utstilling om kunst på 1960 tallet med undertittel ”This was tomorrow”[11]. Etterkrigstiden trodde på fremtiden. Men helt fra slutten av 60 tallet opplevede vi en ny bølge av nostalgi og søken mot et rustikt og håndverkstradisjonsmessig uttrykk innen arkitekturen og design generelt. Denne reaksjonen gikk hånd i hånd med en ny bevissthet blant publikum om blant annet miljømessige hensyn som i sin retorikk avviser det industrialiserte og prefabrikkerte. Fra og med slutten av 1970 tallet begynte også det postmoderne uttrykket å gjøre seg gjeldende innen arkitekturen i nye, og ofte sofistikerte hybrider av stilarter, kulturer og, ikke minst, i en ofte dynamisk kontrastering mellom arkitektoniske komponenter, kvaliteter, flater og romløsninger. Corbusiers prinsipper drukner i denne prinsipielle oppløsningen.

Ettertanker

Generasjoner etter generasjoner i alle industrialiserte land over hele verden har de såkalte funksjonalistene, med Corbusier i spissen, å takke for boliger de har hatt råd til å kjøpe for seg selv og sine familier. Unge par, og enslige, har kunnet flytte bort fra sine foreldre for å etablere seg med egne liv og under egne tak, selv om disse er flate, og selv om huset er identisk med naboens. Det kan derfor virke noe urettferdig når endeløse serieboliger og nitriste bomaskiner i ordets verste betydning fra 1950, 60 og 70 tallet alle blir assosierte med Corbusiers arkitektur. Det er i min soleklare oppfatning tilsvarende feilaktig å sammenlikne samtlige forslummede industriforsteder og boligblokk-konstruksjoner i Paris, Spania, i tidligere Øst-Europa eller i Norge for den saks skyld med Le Corbusiers utopiske byplaner. Corbusier hensikt var jo dessuten å frigjøre et moderne arbeidende menneske fra unødvendig husarbeid, fra kronglete gateløp hvor bilen ikke kom frem og ikke minst fra mørke, dystre boligarealer uten lys, uten rom, og uten tilgang på natur! Ikke desto mindre var Le Corbusier en aktiv agitator for både sitt eget geni og modernismens prinsipper, og hans ettermæle må derfor også tåle belastningen historiens erfaringer har synliggjort.

Corbusier og hans allierte, etterfølgere kan muligens beskyldes for å skjære alle sine naboer over en og samme kam, og de overser muligens enkeltindividets behov for å markere seg selv som annerledes enn sin neste? De overser også kan hende vår ambivalens. Vi blendes helt opplagt av en aerodynamisk og blankpolert Ferrari, men vi føler oss vel så hjemme i en gammel 2CV. Kanskje fordi den harker og hoster litt, og ikke går så fort med årene, som oss selv? Vi ønsker å være moderne, men vi elsker å dra på hytta.

Corbusier forble gjennom hele sitt liv og profesjonelle karriere lojal mot sin stil, sin ideologi og sine prinsipper. Men underveis utvikler han seg også som arkitekt og viser i mange av sine senere bygg en uovertruffen evne til å briljere med sin estetiske palett og sine foretrukne redskaper. Et av hans mest kjente arbeider er kirken Notre Dame du Haut, i Ronchamp, Frankrike fra 1955 i en stil som blir omtalt som så vel moderne ekspresjonisme som surrealisme.

Byggematerialene er armert betong og glass. Fasaden er hvit. Veggflatene er rene, men asymmetriske og gjennomborede av abstraherte vindusnisjer. Hvert hjørne og hver fasade antar en ny geometrisk form. Takkonstruksjonen er buet og kan minne om skroget på en båt. Alt dette formspillet til tross er bygningen forbausende funksjonell. Rommet er åpent og fleksibelt. Lys kommer inn. Fasadene er rene. Det har blitt hevdet at Corbusier likte å arbeide med klostre og kirker fordi disse var organiserte og ordnede samfunn som lett kunne tilpasses hans fastlagte prinsipper. Men kanskje Corbusier nettopp i kirker som Notre Dame du Haut befant seg overfor en bruker og beboer som ikke kunne forventes å være forutsigbar og funksjonell? Kan hende han her møtte en åndelig størrelse som inviterte til en annen form for romlig utfoldelse?

Mot slutten av sitt liv arbeidet Corbusier med et større byplanprosjekt i India. Etter å ha studert dokumentasjon fra hans realiserte arbeider i byen Chandigarh føler man seg kanskje fristet til å anvende betegnelser som; absurd, fremmedgjørende, ødeleggende og/eller skrikende skjærende kontrastfull om arkitekturen. Changigarh ligger langt, langt unna New York og FN-bygningen (1947-53) som Corbusier tegnet i samarbeid med andre arkitekter, og på høyden av sin karriere. Corbusier brakte med seg den armerte betongen og sine hardnakkede prinsipper langt inn i India, og helt til det siste. Ikke minst der, helt på tampen, viser han seg allikevel ikke bare som en arkitekt med teft for tidens tendenser i sin egen sikkerhetssone, men også og mest av alt som en dristig, og poetisk kunstner.

Denne artikkelen er redigert i 2022 basert på en tekst skrevet i 2011.

---