Ikke av kunst alene

Det hører med, etter hva jeg forstår, å kunne vise til sosiale interesser som altså ligger utenfor det rent faglige i en Curriculum Vitae. Som å synge i kor, eller å være medlem i en frivillig og idealistisk institusjon for eksempel. Jeg gjør ikke det. Dette får meg i sin tur til å spørre om jeg kanskje er ensrettet, snever og ikke mangfoldig? Burde jeg synge i kor? Kanskje jeg snarere skulle kaste meg inn i fritidssysler som ligger langt utenfor min komfortsone. Hva skulle det være? Spille sjakk, kanskje? For jeg spiller ikke sjakk heller, og vet ikke om jeg hadde orket. Jeg kommer heller aldri til å bokse, selv om jeg ser det er blitt populært. På et besøk i Stockholm gikk jeg forbi et moderne boksestudio med store vinduer ut mot gaten. Der inne stod svette, men lykkelige unge, velstående hvite svensker og langet ut mot hver sin sekk, mens de hoppet og spratt i trangt treningstøy. Nei takk. Jeg forstår det ikke. Hva ønsker de å oppnå med å slå sekken?

Som ung var jeg sånn tålelig bra til å hoppe stille lengde og å kaste stor ball. Men tanken på å skulle videreutvikle disse talentene på hobbybasis, for å få faste muskler eller å vinne aktelse, har aldri streifet meg, og ville dessuten vært med på å markere meg som sær i motsetning til renessansemannen jeg har satset mye på å bli, uten hell.

Jeg likte å danse, og danset mye, men sluttet. Jeg vet ikke helt hvorfor. Jeg ble ikke best. Kanskje derfor?

Men jeg har da andre interesser enn hva som er listet i overskriftene på denne nettsiden. Noen av disse har utviklet seg med årene. Hvem i sin villeste fantasi skulle tro at jeg med hånden på hjertet ville komme til å si at jeg er glad i turer i skog og mark?

Jeg er glad i turer i skog og mark

Det lå gjennom alle år noe og ulmet i meg. Jeg kjente en uro om at jeg var annerledes. Denne fulgte meg i ett og alt, men kom sterkere til uttrykk gjennom visse aktiviteter. Som på fotballbanen, for eksempel. Eller også i andre populære aktiviteter for folk flest. Jeg spør meg ofte om dette: Var det så at jeg som homofil kjente meg på sidelinjen av, eller ekskludert fra en aktivitet allerede som barn, kun på grunn av dens sosiologiske, eller antropologiske sammensetting? Å gå søndagstur i skog og mark med mor og far, eller skitur i påskefjellet for den saks skyld, er noe som så til de grader tilhørte de konservative heterofile kjerneverdiene da jeg vokste opp, og før vi homser og lesber fikk lov til å danne egne familier. Da jeg ble født var jeg kriminell. Skyldige syndere kan ikke gå skitur i påskefjellet med familien. Men hvor hentet jeg den informasjonen fra? Hvem fikk meg til å tenke slik, som barn? Eller føle. For jeg hadde nettopp ikke ord. I stedet sang jeg franske Grand Prix-slagere der jeg gikk og somlet bakerst i sporet, sammen med min tålmodige mor. Hvem fikk meg til å tenke at ikke jeg også kunne bli far? At jeg aldri skulle kunne gjøre dette. Å dra på søndagstur i skog og mark med min familie. Eller på ski.

Jeg vet ikke.

Mine pseudo-franske chansons var i sammenhengen protestsanger, og min iboende selvopprettholdelse. Jeg kan jo ikke fransk.

Da jeg i en alder av 12 endelig ble avkriminalisert og fikk lov av fellesskapet til å være å normal, men uten sivile rettigheter til å stifte familie, hadde jeg allerede for lengst søkt tilflukt i andre konstruksjoner som ikke rommet tur i skog og mark. Jeg fikk ikke engang vite at jeg var normal. At homofili ble avkriminalisert var ikke en nyhet barn ble fortalt. Jeg vet ikke engang om de voksne rundt meg diskuterte saken seg i mellom. Sikkert ikke.

Jeg inngikk partnerskap med mannen min i år 2000, da jeg var 38. Først i 2009 ble vi endelig gift. Dette ekteskapet har gitt meg kjærlighet, omsorg, sex, glede, utfordringer og ikke minst rettigheter. Jeg kan si at jeg er gift. Det betyr noe for meg. For i den språklige strukturen vi daglig omgir oss med betyr slike ord en hel historisk del, og gir mening om man vil det eller ei, på samme måte som sangen Un jour, un enfant, ikke lyder godt i skiløypene, og det var nettopp min hensikt.

Jeg kommer aldri til å glemme den britiske forfatteren William Somerset Maughams beskrivelse av maleren El Greco y reiseskildringen Don Fernando som omhandler Spanias kunstneriske gullalder på 15- og 1600-tallet. Maugham skriver rundt Grecos angivelige homofili og begrunner hans manieristiske stil med at han står ved elvens bredd og observerer livets dramatiske strøm fare forbi, men han deltar ikke selv i floden.[1]

Deltok jeg ikke i floden? Var jeg bare en betrakter som søkte mot det manierte for å kompensere for tapt levnet?

Vi fikk aldri barn. Mange var modigere enn oss, og gjorde det, selv i vår generasjon. Da Karl-Gunnar og jeg fant hverandre stod ikke dette først på vår dagsorden for samlivet. Senere har vi forstått av våre levesett i kombinasjon med alderen ikke gjorde det mulig for oss på en seriøs måte å vurdere å få barn. Det er sant, men forklarer ikke hvorfor vi ikke engang vurderte å tilpasse livene våre muligheten. Eller hvorfor vi ikke engang torde å ønske.

Sammen dro Karl-Gunnar og jeg ved noen få anledninger alene for å gå på ski. Det var fantastisk. Som i all hemmelighet å snike seg ut midt på natten, i dagslys.

Men så flyttet vi til Spania.

[1] Somereset Maugham, William, Don Fernando, Heinemann, London, UK, 1935.

Der fikk vi etter hvert to vidunderlige hunder, Scarlet og Lise. Sammen med disse fordomsfrie, lojale og kjærlige tispene gikk vi på tur i olivenlundene rundt oss, og i skråningene bortenfor dag etter dag i mange flotte år. Vi krevde vår rett, og tok naturen tilbake. Ikke så å forstå at noen hindret oss, eller i det hele tatt lot seg affisere. Men det var viktig for oss der vi gikk.

God mosjon, med andre ord, på så mange slags vis.

For ikke så lenge siden ble det dannet en homogruppe for tur i skog og mark i Malaga. Den er slettes ikke enestående i sitt slag på verdensbasis. Så nå kan dere rett som det er finne en stadig større gruppe flotte mannfolk vandrende med freidig homomot i fjellheimer nær dere. Vi går der, til dels som et resultat av en selverkjennelse. Mange blant oss har lenge erfart at vårt sosiale liv sammen har vær innsnevret til utelukkende å handle om sporadiske treff, knuffing og søken i et ofte usunt og trøttende natteliv, på kommersielle arenaer, og hvor vi ofte har følt oss reduserte til ynkelige kopier av allerede forslitte klisjeer. Nå går vi derfor også rundt i fjellheimen på høylys dag, sammen og sprudlende, for der å ta tilbake et terreng vi ikke hadde adkomst til som unge og redde. Der marsjerer vi nå, i flokk og følge.

Siden før jeg møtte Karl-Gunnar har jeg også gått i homotog. Sammen har vi gått i mange. Det har vært og er viktig for oss. Enkelte år er stemningen og solidariteten stor. Andre ganger ler vi hjertelig av de fantastiske innslagene rundt oss, og sammen med oss. Mange år har det politiske budskapet stått sentralt og vært viktig.

Dette er en slags julekrybbe som står i et dagsenter for eldre homser og lesber i Madrid. Og dette er foto av disse eldre vi nå møter. De er gjerne uten egne familier. Noen av dem ble kastet ut hjemmefra i ungdommen. Få av den har egne barn, og alle ble gitt en sosial identitet som avvikere. De færreste av dem har underveis i livet hatt råd til å reise så ofte på ferier og til feiringer utenfor virkeligheten. Her finner vi en mann i 80 årene som minner oss om at det aldri fantes egentlige strafferammer mot homofile i Spania (for de fantes ikke i følge myndighetene), men at fengslene allikevel var fulle av «risikoelementer mot samfunnsmoralen». Deres historier må ikke drukne i en sommerlig festrus, og heller ikke overgrepene mot dem. Da dør de alene, og glemmes.

Karl-Gunnar og jeg er opptatt av hvordan vi selv skal ha det når vi blir eldre. Vi har begge lest triste bøker om mennesker som har følt seg tvunget tilbake i skapet og det usynlige etter at de har blitt gamle og kommet på hjem. Samtidig fikk vi ved en anledning delta i at et eldre lesbisk par stod frem og blomstret vakkert, vakkert etter et langt liv sammen i diskresjon og selvfornektelse. De var på reise sammen med oss, og tillot seg for første gang der og da å holde hverandre i hendene rundt middagsbordet. Og de kysset hverandre i full offentlighet på denne turen. Jeg tror nok kanskje det var første gang. Det var kraftfullt vakkert, og brølende sterkt. Et kyss mellom to. Verken mer eller mindre.

Så jeg er opptatt av homosaken. Ikke i bresjen og i tet, men som en i mengden går jeg der sammen med mannen min.

Og det vil jeg skal stå om meg i min CV.

Om dere så senere en gang finner meg syngende franske Melodi Grand Prix sanger fra sengen på et aldershjem så skal dere vite at noe kraftig er på gang.

Un jour, un enfant

En dag, et barn.