Annet

Ikke LA, ikke LB, men LC

Mange kjenner historien rundt hvordan Karl-Gunnar og jeg kom til å bli boende i Los Carvajales, en times kjøretur nord for Málaga by. Jeg deler den allikevel her, da også vi faktisk gjentar den for oss selv rett som det er. Som for å forsikre oss om at det hele er sant. For det hender vi ikke helt forstår hvordan vi har havnet akkurat her. Oss, av alle.

Vi hadde lett etter eget hjem her i Spania i over to år. Underveis hadde vi sett mye pent, men allikevel uinteressant, og mye måpende stygt og dyrt. Vi var ved å kjøpe et hus med et stort og rart tilbygg samt en vakker hage ikke så langt unna, men gjorde det ikke. Eieren presset oss til å betale et større depositum, men vi nølte. Advokaten vår leste grundig gjennom papirene og fant i disse at vi meget gjerne kunne kjøpe huset av denne mannen, men da ville vi få med hans mor på kjøpet. Hun hadde nemlig bruksrett til sin død.

I en samtale med en god spansk venninne uttrykte vi vår frustrasjon over all tiden vi hadde brukt, og at vi så hadde blitt forsøkt lurt. Hun tok dette inn over seg, og ville slettes ikke ha det på seg at spanjolene skulle fremstå slik. Nå viste det seg at mannen til en av hennes kollegaer var eiendomsmegler. I sitt utstillingsvindu hadde han for det aller, aller meste, leiligheter og boliger til salgs i Málaga by, men også et lite hus på bygda og i Los Carvajales. Dette var eid av to søstre med sine respektive menn, og begge parene bodde i samme nabolag i byen, og like vis a vis megleren.

Få dager senere var vi på vei i bilen sammen med megleren som gav inntrykk av at han svært sjelden dro ut av byen og at han minst av alt hadde vært på dette gudsforlatte stedet før. En mann med navnet Don Ramon møtte oss og smilte sjarmerende. Han er gift med en av søstrene. Vi ble behørig vist rundt. Stillheten senket seg mellom oss. Vi småpratet ikke nervøst på norsk, oss imellom, som vi hadde gjort ved så mange andre tidligere anledninger. Karl-Gunnar plukket noen sitroner som vi fikk med oss. Jeg plukket et par vakre, ville, hvite roser. Deretter ba vi om å få gå litt alene rundt i de få gatene. Los Carvajales har en bar, en nedlagt skole, et samfunnshus med legesenter, to busstopp og en oppslagstavle. Dessuten har vi vår egen sentrumsplass, med en liten vannpost.

For anledningen hadde vi kledd oss litt ordentlig, siden vi skulle møte spanjoler i deres hjem. Jeg hadde også med meg en dokumentmappe. Da vi spaserte rundt i gatene hørte vi at den ene persiennen etter den andre ble trukket ned. Senere har vi fått vite at vår nåværende nabo Dolores hadde varslet de andre om at vi sikkert var fra skattemyndighetene. For sånn så vi ut, mente hun. Dolores har blitt en viktig referanse i våre liv, og skal bli gitt et eget avsnitt senere.

Alle slike husklynger som denne landsbyen er, klamrer seg fast rundt en cortijo, altså et gårdsbruk med en større bygningsmasse for redskaper, dyr og avling, samt en egen fløy avsatt til bolig, enn skjønt ikke nødvendigvis for godseieren, men snarer for en forpakter og hans familie. Los Carvajales refererer seg til Carvajal-familien i Antequera, som fortsatt eksisterer, og som fra og med 1700-tallet eide enorme jordbruksarealer i nærområdene som gjennom generasjonene og skiftende politiske regimer ble stykket opp, solgt ut eller også gjort til gjenstand for landbruksreformer. Den siste familien som eide cortijo’en her i Los Carvajales donerte et lite kapell til landsbyen før de takket for seg, men behold selve bygningsmassen som de delte opp i fire deler og hvor fortsatt noen av arvingene holder seg med fritidsbolig.

Det var for Karl-Gunnar og meg noe veldig alminnelig ved Los Carvajales. Landsbyen var ikke særskilt romantisk og kronglete slik som så mange andalusiske steder skal være i et tilreisende publikums bevissthet. Stedet fremstod også ganske så ubetydelig. Små hus. De fleste hvite, men ikke alle. Noen nymalte. Lite dekor. En bred vei og noen sidegater.

Roser som graver seg opp gjennom fortauet og blomstrer. Mennesker.

Allikevel forstod vi at vi var kommet hjem.

Det er bare noe man vet.

Jeg har selv lest en masse teori rundt arkitektur og byplaner, men har til gode å finne en fullgod forklaring på hvordan Karl-Gunnar og jeg den dagen fant sted.

Aldri gjennom hele mitt liv har jeg bodd lengre på samme adresse som her i Los Carvajales.


%d bloggere like this: