Arkitektur

Når jeg er regner arkitektur som en av mine hovedinteresser så er dette ikke bare fordi jeg beundrer de store navn i arkitekturhistorien og deres skulpturelle signalbygg i verdens mange metropoler. Jeg har snarere studert og skrevet om arkitektur i et forsøk på å forstå hvor jeg er. Hva gjør stedet med meg, og hvem er jeg når jeg er til stede? I min jobb som guide forteller jeg derfor om miljøene rund meg og mitt følge for å undersøke hvordan arkitekturen formidler en kultur fra sin tid, og hvordan den former oss i dag.

Jeg er derfor også særlig opptatt av loal arkitektur. Da mener jeg hverken rustikk, eller landlig arkitektur, men byggeskikker, metoder og stilretninger som utvikler seg som en konsekvens av oss mennesker, våre nære omgivelser og aktiviteter på stedet. Samtidig er jeg like fascinert av så vel sosialpolitiske prosjekter i byplanlegging som det banebrytende moderne og teknologiske. Hva hadde vi vært, og holdt på med i våre moderne samfunn uten boligblokken, som fra kritisk hold har blitt skjelt ut for å være både umenneskelige? Hvordan hadde vi levd våre liv? Hva hadde vi gjort uten at nærområdene våre gjennom min oppvekst nærmest ble teppebomede med husbankhus? De revolusjonerte norske levekår

Foto: nyurban.no

Haugesund

Min barndoms by var veldig lett å forstå. Havet lå i vest. Min familie hadde et sommersted som lå i en fjord like øst for byen. Videre gikk veien over fjellet mot Oslo. Jeg forstod altså en byplan som en kvadratur. Alt annet virket uoversiktlig. Husene i Haugesund var lave, og de fleste var bygget i tre. Vår Frelsers kirke lå i det geografiske sentrum av byen, side om side med postkontoret og folkebiblioteket. Likeså emblematisk for byens kjerne var, og er en statue av to fiskere pekende mot havet, mellom kirken og kaien. Det umiskjennelige rosa rådhuset i Haugesund blir regnet som Norges flotteste. I min oppvekst hadde vi også et ærverdig teater og kinobygg som seg hør og bør het Festiviteten, en pen turnhall i sentrum og et billedgalleri. På kaien og på øyene utenfor lå store og små sjøhus.

Dette var arkitekturen i Haugesund. Kategoriene var for meg klare og jeg delte dem enkelt og greit opp i hus, blokker, skoler, kirker, ulike bygg, sjøhus og arbeidsplasser.

Men bare på korte reiser ut nærområdet ble jeg utfordret. I Stavanger var ikke alle gatene rette. Der hadde de også jernbanestasjon. Dette var for meg på et nivå et uoversiktlig sted. Ikke var det et bygg, og heller ingen arbeidsplass som sådan. I Haugesund hadde vi en busstasjon men som ikke så slik ut i det hele tatt. Samtidig forstod jeg at det var noe relevant med jernbanestasjonen. Denne forståelsen hadde jeg kanskje mest av alt fått gjennom TV. For i det ene programmet etter det andre ble det snakket om jernbanestasjoner, og barn som bodde like ved dem, som om disse var selve knutepunktene i lokalmiljøet. Dette konglomeratet av arkitektur bestående av skinneganger, bygg, en kiosk, perronger og gjerder hadde altså et innhold ut over sine fysiske bestanddeler. Ikke ulikt sjøhusene i Haugesund, gav jernbanestasjonen mening, men der denne forekom meg bokstavelig talt selvsagt i sjøhusene, lette jeg på jernbanestasjonen i Stavanger etter en sammenheng mellom bygningsmassens mange komponenter og selve innholdet disse formulerte.

Oslo versus Capri

Gjennom en hel sommerferie i barndommen satt jeg som klistret fast foran radioen og hørte Astrid Sommer lese Oscar Braathens Ulvehiet på radio. I denne boken refererer han mye til nettopp leiegårdene, portrommene og gårdsplassene i arbeiderstrøkene på Oslo østkant. Braathens litteratur og Sommers stemme vekket interesse i meg. Når jeg senere flyttet til Oslo var noe av det første jeg gjorde å dra på utflukt til bydeler som Torshov og Sagene mv. for å bli kjent med miljøene litteraturen og fortellerstemmen hadde etablert i meg. Det var som å gå gjennom en portal inn i min egen fantasi. Virkeligheten, og nåtiden (den gang da) stemte overens med forestillingene som hadde preget seg i meg. Jeg erfarte at stedene jeg besøkte hadde en klar integritet og egenart, noe som den norske forskeren og arkitekten Christian Norberg-Schulz ville kalle for et genius loci. Dette selv om arbeiderbevegelsen for lengst hadde flyttet til fordel for en ny norsk middelklasse.

På samme måte lette jeg etter min gode venn gjennom mange bøker Ole Alexander Filli-Bom Bom. Anne Cath Vestly skrev by, og jeg forstod gjennom henne at unge gutter som meg levde andre liv i andre miljøer i Oslo enn i Haugesund. Hun beskrev også områder langt utenfor Karl-Johan med slottet, eller Vigelandsparken med Sinnataggen. Jeg kom derfor til Oslo i håp om å gå i Ole Alexanders gater. Da måtte jeg ta trikk og T-bane, som også er arkitektur. Trikketurer forklarer byen og et T-banekart gir mening.

I min nysgjerrighet gikk jeg også på salgsvisninger av leiligheter jeg overhode ikke hadde råd til på Frogner i Oslo, bare for å se om jeg fant hjemmet til Johan Borgens romanfigur Lillelord som jeg selv kjente nært slektskap til. I ledige stunder, og særlig om kvelden, forsøkte jeg også å finne Thorvald og Nora Helmers bolig langs Drammensveien. Eller kanskje de bodde nærmere Skillebekk? Det har alltid stått for meg at Nora forlater huset i mørket.

Skuffet ble jeg derimot når jeg oppsøkte Holmenkollåsen for virkelig å lære villaer å kjenne. For meg fremstod de der på stedet akkurat som i Haugesund, som store eneboliger. Hus, med andre ord. Hvorfor ble jeg skuffet her? Var ordet villa, villedende? Eller handlet dette vel så mye om at jeg ikke hadde blitt beskrevet en villa som noe liknende hva jeg kunne finne i denne åskammen. For meg var en villa knyttet til en eksotisk forestilling om Capri. Husene i Holmenkollen kunne nemlig ikke måle seg med Axel Munthes San Michele, eller hva Elisabeth Dored maler frem i sin forføreriske bok Jeg elsket Tiberius, som jeg hadde lånt av min mor en gang i tiden.

Som sett på film

Vi lærer mye av å se på TV. For meg var handlingsmettede eventyr med biljakt og pistolskyting noe som foregikk i USA inntil jeg så den første filmen om Jason Bourne, som vel het The Bourne Identity, og som gav Paris en helt ny identitet, og handlingsmettede eventyr et helt nytt innhold, i det minste for meg. Mafiavirksomhet foregikk i min fantasi utelukkende på restauranter og nattklubber inntil jeg så filmen Sexy Beast, som viser beinhard og vemmelig mafiaaktivitet i mitt nærområde i Spania.

På de fleste reiser, og gjennom de fleste erfaringer har jeg derimot ikke hatt noen forestilling eller forventning til hvordan miljøet jeg skulle besøke, eller bo i skulle være. Selv der jeg har sett kart og foto på forhånd har jeg ikke kunnet etablere i meg en forventning til hvordan byen, huset eller rommet skulle komme til å oppleves. New York var virkelig akkurat som sett på film. Da mener jeg ikke bare at Manhattan faktisk finnes, men at den oppleves nøyaktig som fremstilt av Woody Allen, eller NRK Dagsnytt. Roma viste seg derimot innledningsvis ubegripelig og slettes ikke som forestilt.

Glasgow i Skottland var angivelig i sin tid det britiske imperiets nest viktigste by med tanke på finans og handel med omverdenen. Senere ble dens posisjon svekket. Dette synes så til de grader i det arkitektoniske miljøet i bybildet at den fremstår med en markert egenart etablert i synergien mellom stolthet og forfall. Sydney i Australia er skremmende storslagen i sin arkitektoniske modernitet og integritet, som om den av i dag er den nye Glasgow, uten selv å vite hva som venter.

Málaga

Den byen i Spania som mest av alt har klart å trekke seg etter håret fra lavkonjunkturenes dypeste dal på slutten av 1970-tallet, opp mot de glitrende tinder av verdensanseelse, er uten tvil Bilbao med Guggenheim-museet og Frank Gherrys arkitektoniske mesterverk som flaggskip.

Foto: tripkay.com

Selv valgte jeg og min mann å bosette oss i Málaga-provinsen fra og med år 2000. Det kjennes som om vi kom fram. Ikke til en severdighet, men til vårt mål. I denne byen guider jeg nå, og stiller meg selv de samme spørsmålene til byplanen, den sosiale veven, kulturen, historien og arkitekturen som jeg innledningsvis i denne teksten rettet mot Haugesund hvor jeg vokste opp.

Som seg hør og bør et moderne menneske fra Norge, bor jeg mellom byen, og i et typisk andalusisk hus på landet i Spania, og er som nevnt veldig opptatt av den arkitektoniske kvaliteten slike boliger og miljøer tilbyr. Samtidig kan jeg ikke finne noen over eller ved siden av Le Corbusier og Ludvig Mies Van der Rohe med tanke på deres banebrytende bidrag til den moderne arkitekturens gjennombrudd. Uten dem hadde vi befunnet oss i bakevja.