Arkitektur

Når jeg er regner arkitektur som en av mine hovedinteresser så er dette ikke bare fordi jeg beundrer de store navn i arkitekturhistorien og deres skulpturelle signalbygg i verdens mange metropoler.  Jeg har snarere studert og skrevet om arkitektur i et forsøk på å forstå hvor jeg er. Hva gjør stedet med meg, og hvem er jeg når jeg er til stede? I min jobb som guide forteller jeg derfor om miljøene rund meg og mitt følge for å undersøke hvordan arkitekturen formidler en kultur fra sin tid, og hvordan den former oss i dag.

Jeg er derfor også særlig opptatt av loal arkitektur. Da mener jeg hverken rustikk, eller landlig arkitektur, men byggeskikker, metoder og stilretninger som utvikler seg som en konsekvens av oss mennesker, våre nære omgivelser og aktiviteter på stedet. Samtidig er jeg like fascinert av så vel sosialpolitiske prosjekter i byplanlegging som det banebrytende moderne og teknologiske. Hva hadde vi vært, og holdt på med i våre moderne samfunn uten boligblokken, som fra kritisk hold har blitt skjelt ut for å være både umenneskelige? Hvordan hadde vi levd våre liv? Hva hadde vi gjort uten at nærområdene våre gjennom min oppvekst nærmest ble teppebomede med husbankhus? De revolusjonerte norske levekår.

Haugesund

Haugesund sentrum består av åtte langstrakte og relativt snorrette gater mellom Smedasundet og kaien i vest og den svært trafikkerte gjennomfartsåren Karmsundsgaten i øst. Mellom disse går omtrent elleve kortere og kryssende gater mellom byparken i nord og sykehuset ved rådhusplassen i sør. Alt utenfor dette matematiske rutenettet er bydeler som for det aller meste består av boligområder, enkelte rekreasjonsområder og en større næringspark. På utsiden av sundet ligger to øyer. Det mekaniske verftet som gjennom generasjoner har vært byens største arbeidsplass ligger på Risøy. I min oppvekst het det HMV – Haugesund Mekaniske Verksted, og navnet gav mening. Jeg forstod med dette at det tilhørte byen. På Hasseløy, eller Bakarøynå som alle i Haugesund kjenner den som, lå i sin tid både tønnefabrikk og flere silde- og fiskemottak, men allerede i min oppvekst var disse nedlagte.

Foto: nyurban.no

Min barndoms by var veldig lett å forstå. Havet lå i vest. Min familie hadde et sommersted som lå i en fjord like øst for byen. Videre gikk veien over fjellet mot Oslo. Jeg forstod altså en byplan som en kvadratur. Alt annet virket uoversiktlig. Husene i Haugesund var lave, og de fleste var bygget i tre. Vår Frelsers kirke lå i det geografiske sentrum av byen, side om side med postkontoret og folkebiblioteket. Likeså emblematisk for byens kjerne var, og er en statue av to fiskere pekende mot havet, mellom kirken og kaien.  Det umiskjennelige rosa rådhuset i Haugesund blir regnet som Norges flotteste. I min oppvekst hadde vi også et ærverdig teater og kinobygg som seg hør og bør het Festiviteten, en pen turnhall i sentrum og et billedgalleri. På kaien og på øyene utenfor lå store og små sjøhus.

Dette var arkitekturen i Haugesund. Kategoriene var for meg klare og jeg delte dem enkelt og greit opp i hus, blokker, skoler, kirker, ulike bygg, sjøhus og arbeidsplasser.

Selv om jeg den gang ikke var meg det arkitektoniske miljøet bevisst i noen som helst nevneverdig grad, så ble jeg ikke desto mindre påvirket av det på måter jeg har tenkt gjennom senere.

Hus og blokker

Jeg bodde i et hus. Alle bodde i hus. De var for det aller meste frittstående, men kunne i mitt ordforråd også være vertikalt- eller horisontaldelte, for dette var benevnelsen som ble benyttet lokalt for å beskrive en variant av sosial boligbygging påbegynt etter krigen av rektangulære toetasjes trehus med fire til seks leiligheter i hver. I mitt nærområde fantes veldig mange av disse, og min familie hadde flere venner og bekjente som bodde slik.  Vi hadde derimot kun et konvensjonelt leiegårdsprosjekt i byen. Dette ble bygget på 1920-tallet for å huse 54 familier og arkitekturen så fremmedartet og mastodont ut i nærmiljøet. De tre enhetene kan minne om deler av Torshov-komplekset i Oslo, men manglet Akerselva og de tilstøtende fabrikkområdene med sin arbeiderbevegelse for å forankre arkitekturen i en sosial kultur. Haugesund hadde for all del en arbeiderklasse, men denne hadde lokal tilhørighet andre steder, som på Risøy eller Bakarøy. Dette prosjektet var som å flytte sjøfolk og verkstedarbeidere langt ut på et jorde. Med tiden fikk komplekset navnet ’De tusen hjem’. Her bodde etter hvert mange med få midler, og som jeg lærte å forstå som fattige. Jeg vet ikke nå om dette var riktig.

Foto: Google og h-avis.no

Jeg kjente personlig heller ingen som bodde i blokk, men vi hadde flere av disse også i Haugesund fra prosjekter bygget på 60- og 70-tallet for det meste. Vi assosierte, meg bekjent, derimot ikke blokkbebyggelsen med sosial uro eller urimelige levevilkår. Ikke før den lokale entreprenøren Urrang-gruppen bygget to såkalte ’høyblokker’ med til sammen 208 leiligheter fordelt på 13 etasjer i hvert bygg. Da kom kritiske begreper som ’burhøns’ og Corbusiers utskjelte konsept om en ’bomaskin’, raskt i bruk rundt middagsbordene i byens borgerskap for å beskrive de stakkars familiene som måtte bo stappet inn, over og under hverandre på denne umenneskelige måten.

Foto: Google og Privatmekleren

Ved en anledning i oppveksten ble en kamerat irritert på meg og gjorde meg oppmerksom på at min familie bodde i et villaområde. Jeg kjente meg rett og slett ikke igjen i beskrivelsen. Jo, byen hadde også den gang store privatboliger, men vi brukte aldri ordet ’villa’ når vi snakket om dem. Begrepet gav ingen lokal mening, og jeg forstod det som noe fenomenologisk tilhørende Beverly Hills, eller andre uoppnåelige høydedrag. Jeg nekter ikke i dag for at vi faktisk bodde i en villa. Ordboken vill gi min kamerat rett. Han ville også har rett i kritikken bak hans valg av ord den gangen. Det han gjorde, bevisst eller ubevisst, var allikevel ikke å påpeke de arkitektoniske elementene, eller størrelsesforholdene i min families bolig i en sammenlikning med Holmenkollåsens tilsvarende.  Han sitere derimot en sosial konstruksjon, for å vekke min oppmerksomhet overfor en dynamikk jeg var blind for.

På nettstedet KulturPunkt. skriver min bror, Sverre Meling interessant om de historiske redervillaene i Haugesund. Hans semantiske bruk av begrepet bidrar til vår forståelse av en opprinnelig kultur rundt disse boligen. Denne handlet meget mulig om pretensjon, i større grad enn faktisk å være.

Skoler

Skolebyggene jeg selv kom til å tilbringe mine egne år i var alle ulike. Jeg hadde ingen forventninger til dem i utgangspunktet. Gårdsplassen var en åpen slagmark full av bøller. Jeg søkte tilflukt under tak i leskur og i ytterkanter av utfoldelsen. Kanskje også derfor var jeg misunnelig på mine jevnaldrende fra andre bydeler som fikk gå på Lillesund, eller Breidablikk skole. Disse var begge middelalderinspirerte små festninger. Denne kombinasjonen av formatene skjermet læring på den ene siden, og forsvar eller trygghet på den annen gav intuitivt mening for meg. Særlig Lillesund skole var interessant rent arkitektonisk, og ble angivelig i samtiden fremholdt som et av Europas flotteste skolebygg da det stod ferdig omtrent 1920, i følge en lokal kilde. Arkitekten bak var Kasper Hassel som tegnet flere skolebygg i samme stil og i samme periode, blant disse Sydneshaugen Skole i Bergen som jeg senere kom til å bli en del av Univeristetet i Bergen, og hvor jeg tilbrakte mange flotte studieår. Eiendomsavdelingen ved Universitetet beskriver denne som nettopp inspirert av middelalderen med pre-modernistiske, romanske og nygotiske trekk. Romansk arkitektur kjennetegnes gjerne av klart definerbare bygningselementer som er satt sammen i en ny helhet.  Dette var arkitektur jeg enkelt kunne forstå, men som også gav en opplevelse av storhet.

Foto: maritasolvang.weebly.com og grind.no

Kirker

Vår Frelsers var selvsagt i min forståelse en kirke og ikke et hus. Jeg forstod rett og slett ikke ordet Gudshus. Kirker så for meg ut som kirker skulle se ut, i en eller annen nygotisk basilika-variant, og ferdig med det, frem til arkitektparet Per Arne Riseng og Jan Sensrud bygget en lokal, pyramideformet kirke i plaststøpt betong i bydelen Rossabø i 1972. Selv om dette utfordret meg, klarte jeg å avgrense ved å definere den som en konsekvens av et sosialt opprør i tiden. Jeg assosierte kirkebygget med samme gruppe mennesker som kom til den lokale vise og lyrikk-festivalen i Haugesund i 1971 og 1972. De spilte gitar og hadde langt hår i friluft og rekreasjonsområdet rundt Haraldsvang, men var ikke en del av min familie og rutenettet i sentrum av byen, og hvor jeg hørte til. Samtidig var det noe faretruende tiltrekkende ved den nye Rossabøkirken for meg som barn. Den kom gjennom sin arkitektur, politiske retorikk og sosiale organisering til å stå for et fellesskap som inkluderte meg i sin dynamikk, ettersom jeg personlig, og sakte men sikkert ble ekskludert fra sentrum.

Foto: kriken.no og radioh.no

Bygg

Rådhuset, posten, hotellet, turnhallen og teatret var bygg. Bøker er skrevet om vårt italiensk-klassisistisk-inspirerte rosa rådhus. Det er utvilsomt staselig og kanskje akkurat så høy hevet over enhver stilmessig tilknytning til lokalmiljøet som maktens tinder bør være? Byens lille hovedpostkontor som nå er nedlagt er rødt og kvadratisk som en kube med et fremhevet inngangsparti. Om jeg i dag skulle gi det en stilbeskrivelse ville jeg kanskje kalt denne for nyrenessanse, selv om arkitekten Einar Halleland gjerne også omtales som nyklassisist. Jeg syns nok at båre rådhuset og postkontoret var fine bygg, men kan ikke huske at de vekket noen særlig ettertanke eller refleksjon i meg, og jeg har ofte spurt meg om det kan skyldes at hverken nyklassisismens eller renessansens innhold var relevante for meg? Hva skulle vel jeg med rustikkering, harmoni og rytme i fasaden?

Foto: Caiano

Jeg ble derimot fascinert av arkitekturen i det nye folkebiblioteket som ble tegnet og bygget av den lokale arkitekten David Sandved i 1967, klart inspirert av samtidens tungvektere som Frank Lloyd Wright og Alvar Aalto. Min begeistring kan like mye ha handlet om at jeg ble tatt godt imot av bibliotekets ansatte og derfor følte meg velkommen inn, bokstavelig talt. Men jeg foretrekker også å mene at det var, og er (!) noe i selve arkitekturen som gav meg en positiv, inkluderende og engasjerende erfaring.

Foto: Riksantikvaren

Den gamle Festiviteten i Haugesund, som virkelig var byens storstue, ble bygget mellom 1917 til 21 i en eklektisk blanding av nygotikk og jugendstil, ikke ulik Hotell Bristol i Oslo. I dette bygget unnslapp jeg virkeligheten i rutenettet fra tid til annen. Inngangspartiet som lå mot høyre på fasaden var markert med to kraftig fremskutte elementer, eller såkalte risalitter, som bar en balkong mellom seg, under en svært høy og ondulert gavl med vertikale makeringer i form av pilastre. Det var virkelig storstilt over bygget, med et sus av noe eksotisk og utenlandsk og som kunne påminne om en art deco arkitektur som snart skulle få fotfeste i Europa og USA. Jeg kan fortsatt levende se for meg sceneteppet i gullvelur. Jeg kan se for meg hvordan det bølget seg elegant da det skled til side. Der, bak den fjerde veggen, ventet kanskje selveste Wenche Foss, men som oftest noen fra Rogaland Teater på turne til nordfylket. Flinke de også.

Foto: digitalmuseum.no

Det var allikevel hotellet midt i sentrum som fikk størst symbolverdi for meg. At et sted har et hotell betyr at det kommer fremmede dit. Jeg hadde sterkt behov for denne kontakten med omverdenen, selv om jeg sjelden kom til å kjenne noen som bodde på hotellet. De var der. De stod for noe annet.  Hotell Saga som ble tegnet av arkitektene Torgeir Alsaker og Einar Vaardal-Lunde var tidsriktig, og med flere spennende estetiske detaljer, særlig gjennom bruken av betong og skifer i inngangspartiet, men for øvrig verken banebrytende eller oppsiktsvekkende i seg selv. I forbindelse med hotellets 60 års dag skrev Haugesunds Avis:

Dagen før hotellet skulle åpne, nærmere bestemt den 20. november 1959, oppfordret Haugesunds Avis byens befolkning til å heise flagg : ”I morgen er en stor dag for Haugesund. Byens nye hotell skal innvies, og det kommer en mengde utenbys gjester til begivenheten. Vi synes det bør være en selvfølge at byens befolkning slutter opp om begivenheten med å heise flagg i morgen – ikke minst av hensyn til de gjestene som kommer.

Foto: digitalmuseum.no

Butikkene var butikker og lå i sentrum. Vi hadde et såkalt varemagasin, men ingen handlesentre eller supermarkeder. Da Bergen Bank åpnet sitt nye og moderne bygg i Haraldsgaten tidlig på 1970-tallet ble kjelleretasjen avsatt til et lite shoppingsenter. For å komme ned dit måtte man bruke rulletrapper. Disse var de første i sitt slag i Haugesund, og hele stedet ble raskt omdøpt til å hete Rulletrappen. Vi avtalte møter der, i rulletrappen. I det morderne. Nå er, paradoksalt nok, rulletrappene borte.

Sjøhus

Sjøhusene utgjorde en kategori for seg selv. De samlet i seg stedets iboende karakter. Mye mer enn kirken, postkontoret, rådhuset og biblioteket handlet disse sjøhusene om hvem vi var. De var verken pene eller stygge i min erfaring. Men de samlet oss. De var bokstavelig talt den arkitektoniske selvfølgen.

Foto: h-avis.no

Arbeidsplasser

Det mekaniske verftet var en arbeidsplass. Jeg besøkte selv aldri verftet, heller ikke på noen form for skolebesøk. Mange haugesundere jobbet selvsagt også til sjøs eller senere også i Nordsjøen, og mange jobbet i industrien på Karmøy. I selve kommunen hadde vi derimot svært lite annen industri og produksjon, og arkitekturen rundt slike områder hadde da heller ingen relevans for meg.

Vi hadde allikevel et gammelt fabrikkbygg fra 1938 i samme gate hvor jeg bodde, men som for lengst var omgjort til en kolonialhandel med ulike aktiviteter i etasjene over denne. For meg var dette altså et uavklart og problematisk bygg med en butikk i. Jeg likte det ikke, da det på mange måter brøt med helheten i gateløpet som for forøvrig bestod av bolighus. Allikevel forstod jeg av arkitekturen at dette nok hadde vært noe langt mer en et malplassert bygg i en barndomsidyll. Jeg skjønne bare ikke hva. Selv med et rytmisk spill mellom ulike vinduer i fasaden, virket bygget bare grått og dystert på meg i all den øvrige pittoreske trehusbebyggelsen. Jeg ble da heller aldri fortalt Condor Konfeksjonsfabrikk historie, annet enn gjennom korte henvisninger til en tilbakelagt fortid.

På nettstedet til Norsk Teknisk museum kan vi nå lese følgende:

Den polske immigranten Moritz Rabinowitz bygde en av landets mest moderne konfeksjonsfabrikker i Haugseund i 1938. To år senere ble han arrestert av norsk politi og utlevert til den tyske okkupasjonsmakten. Han ble drept i tysk fangeleir i 1942. Tekstilfabrikken ble drevet videre etter 2. verdenskrig, men historien om fabrikken i funkisbygget som fortsatt står i Flotmyrgata forblir fortellingen om en engasjert gründers tragiske skjebne.

Foto: Meglerhuset Relee

Ingen, virkelig ingen, snakket til meg om denne hårreisende og grufulle historien som byen min bar med seg som en dyp skam. Jeg fikk ikke informasjon om hvordan mitt eget land og min egen by også hadde sviktet.

Det er to forklaringer på hvorfor jeg ikke forstod dette bygget selv om det lå like ved mitt eget hjem og hadde vært arbeidsplass for hundrevis av naboer i området. Enten kan min motvilje handle om at jeg ikke hadde erfaring med industriområder i det hele tatt da disse lå langt unna mitt umiddelbare nabolag og min sosiale virkelighet.  Like sannsynlig er min manglende evne til å inkludere denne fabrikken som en del av mitt miljø basert på at innholdet og historien i selve veggene, på tomten og i lokalene ble holdt skjult for meg. Historien ble fortiet. Det er faktisk ufattelig å tenke på at så viktige hendelser, så stor optimisme og så dynamisk energi som bildene vi kan se på industrimuseets nettsider viser, var som slettet fra det kollektive minnet 30 år senere og da jeg som barn skulle lære hvem jeg var og hvor jeg var. Bygget ble bærende på en uhygge.

Dette var språket jeg hadde for arkitektur, og det forekom meg selvforklarende og tilstrekkelig.

Forståelse og forestilling

Bare på korte reiser ut nærområdet ble jeg utfordret. I Stavanger var ikke alle gatene rette. Der hadde de også jernbanestasjon. Dette var for meg på et nivå et uoversiktlig sted. Ikke var det et bygg, og heller ingen arbeidsplass som sådan. I Haugesund hadde vi en busstasjon men som ikke så slik ut i det hele tatt. Samtidig forstod jeg at det var noe relevant med jernbanestasjonen. Denne forståelsen hadde jeg kanskje mest av alt fått gjennom TV. For i det ene programmet etter det andre ble det snakket om jernbanestasjoner, og barn som bodde like ved dem, som om disse var selve knutepunktene i lokalmiljøet. Dette konglomeratet av arkitektur bestående av skinneganger, bygg, en kiosk, perronger og gjerder hadde altså et innhold ut over sine fysiske bestanddeler. Ikke ulikt sjøhusene i Haugesund, gav jernbanestasjonen mening, men der denne forekom meg bokstavelig talt selvsagt i sjøhusene, lette jeg på jernbanestasjonen i Stavanger etter en sammenheng mellom bygningsmassens mange komponenter og selve innholdet disse formulerte.

Vi lærer mye av å se på TV. For meg var handlingsmettede eventyr med biljakt og pistolskyting noe som foregikk i USA inntil jeg så den første filmen om Jason Bourne, som vel het The Bourne Identity, og som gav Paris en helt ny identitet, og handlingsmettede eventyr et helt nytt innhold, i det minste for meg. Mafiavirksomhet foregikk i min fantasi utelukkende på restauranter og nattklubber inntil jeg så filmen Sexy Beast, som viser beinhard og vemmelig mafiaaktivitet i mitt nærområde i Spania.

Oslo versus Capri

Gjennom en hel sommerferie i barndommen satt jeg som klistret fast foran radioen og hørte Astrid Sommer lese Oscar Braathens Ulvehiet på radio. I denne boken refererer han mye til nettopp leiegårdene, portrommene og gårdsplassene i arbeiderstrøkene på Oslo østkant. Braathens litteratur og Sommers stemme vekket interesse i meg. Når jeg senere flyttet til Oslo var noe av det første jeg gjorde å dra på utflukt til bydeler som Torshov og Sagene mv. for å bli kjent med miljøene litteraturen og fortellerstemmen hadde etablert i meg. Det var som å gå gjennom en portal inn i min egen fantasi. Virkeligheten, og nåtiden (den gang da) stemte overens med forestillingene som hadde preget seg i meg. Jeg erfarte at stedene jeg besøkte hadde en klar integritet og egenart, noe som den norske forskeren og arkitekten Christian Norberg-Schulz ville kalle for et genius loci. Dette selv om arbeiderbevegelsen for lengst hadde flyttet til fordel for en ny norsk middelklasse.

På samme måte lette jeg etter min gode venn gjennom mange bøker Ole Alexander Filli-Bom Bom.  Anne Cath Vestly skrev by, og jeg forstod gjennom henne at unge gutter som meg levde andre liv i andre miljøer i Oslo enn i Haugesund. Hun beskrev også områder langt utenfor Karl-Johan med slottet, eller Vigelandsparken med Sinnataggen. Jeg kom derfor til Oslo i håp om å gå i Ole Alexanders gater. Da måtte jeg ta trikk og T-bane, som også er arkitektur. Trikketurer forklarer byen og et T-banekart gir mening.

I min nysgjerrighet gikk jeg også på salgsvisninger av leiligheter jeg overhode ikke hadde råd til på Frogner i Oslo, bare for å se om jeg fant hjemmet til Johan Borgens romanfigur Lillelord som jeg selv kjente nært slektskap til. I ledige stunder, og særlig om kvelden, forsøkte jeg også å finne Thorvald og Nora Helmers bolig langs Drammensveien. Eller kanskje de bodde nærmere Skillebekk? Det har alltid stått for meg at Nora forlater huset i mørket.

Skuffet ble jeg derimot når jeg oppsøkte Holmenkollåsen for virkelig å lære villaer å kjenne. For meg fremstod de der på stedet akkurat som i Haugesund, som store eneboliger. Hus, med andre ord. Hvorfor ble jeg skuffet her? Var ordet villa, villedende? Eller handlet dette vel så mye om at jeg ikke hadde blitt beskrevet en villa som noe liknende hva jeg kunne finne i denne åskammen. For meg var en villa knyttet til en eksotisk forestilling om Capri. Husene i Holmenkollen kunne nemlig ikke måle seg med Axel Munthes San Michele, eller hva Elisabeth Dored maler frem i sin forføreriske bok Jeg elsket Tiberius, som jeg hadde lånt av min mor en gang i tiden.

Som sett på film

På de fleste reiser, og gjennom de fleste erfaringer har jeg derimot ikke hatt noen forestilling eller forventning til hvordan miljøet jeg skulle besøke, eller bo i skulle være. Selv der jeg har sett kart og foto på forhånd har jeg ikke kunnet etablere i meg en forventning til hvordan byen, huset eller rommet skulle komme til å oppleves. New York var virkelig akkurat som sett på film. Da mener jeg ikke bare at Manhattan faktisk finnes, men at den oppleves nøyaktig som fremstilt av Woody Allen, eller NRK Dagsnytt. Roma viste seg derimot innledningsvis ubegripelig og slettes ikke som forestilt.

Glasgow i Skottland var angivelig i sin tid det britiske imperiets nest viktigste by med tanke på finans og handel med omverdenen. Senere ble dens posisjon svekket. Dette synes så til de grader i det arkitektoniske miljøet i bybildet at den fremstår med en markert egenart etablert i synergien mellom stolthet og forfall. Sydney i Australia er skremmende storslagen i sin arkitektoniske modernitet og integritet, som om den av i dag er den nye Glasgow, uten selv å vite hva som venter.

Málaga

Den byen i Spania som mest av alt har klart å trekke seg etter håret fra lavkonjunkturenes dypeste dal på slutten av 1970-tallet, opp mot de glitrende tinder av verdensanseelse, er uten tvil Bilbao med Guggenheim-museet og Frank Gherrys arkitektoniske mesterverk som flaggskip.

Foto: tripkay.com

Selv valgte jeg og min mann å bosette oss i Málaga-provinsen fra og med år 2000. Det kjennes som om vi kom fram. Ikke til en severdighet, men til vårt mål. I denne byen guider jeg nå, og stiller meg selv de samme spørsmålene til byplanen, den sosiale veven, kulturen, historien og arkitekturen som jeg innledningsvis i denne teksten rettet mot Haugesund hvor jeg vokste opp.

Som seg hør og bør et moderne menneske fra Norge, bor jeg mellom byen, og i et typisk andalusisk hus på landet i Spania, og er som nevnt veldig opptatt av den arkitektoniske kvaliteten slike boliger og miljøer tilbyr. Samtidig kan jeg ikke finne noen over eller ved siden av Le Corbusier og Ludvig Mies Van der Rohe med tanke på deres banebrytende bidrag til den moderne arkitekturens gjennombrudd. Uten dem hadde vi befunnet oss i bakevja.

Ludwig Mies van der Rohe, Plan for a brick country house, 1923. Hentet fra: https://medium.com/archilogic/repurposing-brick-country-house-96b20f5b53f6