Arkitektur

Jeg er særlig opptatt av stedlig arkitektur. Da mener jeg hverken rustikk, eller landlig arkitektur, men byggeskikker, metoder og stilretninger som utvikler seg som en konsekvens av oss mennesker, våre nære omgivelser og aktiviteter på stedet. Samtidig er jeg like fascinert av så vel sosialpolitiske prosjekter i byplanlegging som det banebrytende moderne og teknologiske. Hva hadde vi vært, og holdt på med i våre moderne samfunn uten boligblokken, som fra kritisk hold har blitt skjelt ut for å være både umenneskelige bomaskiner som hønsehus? Hvordan hadde vi levd våre liv? Hva hadde vi gjort uten at nærområdene våre gjennom min oppvekst nærmest ble teppebomede med husbankhus? De revolusjonerte norske levekår.

Som ung forstod jeg et hus som et bolighus og en kirke, eller et rådhus som noe annet. Vi hadde et gammelt fabrikkbygg like i nærheten, men som for lengst var omgjort til en kolonialhandel med ulike aktiviteter i etasjene over denne. Jeg anså bygget som forstyrrende i nærmiljøet, og så rett og slett ikke på det. I min hjemby, Haugesund, hadde vi også et større mekaniske verksted, noen lagerbygg og forsamlingslokaler av ulike størrelser og en stor industribedrift på Karmøy. Jeg anså ingen av disse kategoriene som arkitektur, kun som steder og arbeidsplasser. Senere har jeg lært å se meg om.

Fabrikk, Flotmyrgata 194 Haugesund, Foto: Meglerhuset Rele, Haugesund

Innenfor rammen av arkitektur falt i min bevissthet derimot begrepene «villa», «portrom» «gårdsplass» og «leiegård». Disse var fremmedartede, bokstavelig talt, da Haugesund ikke kan (eller kunne) vise til så mange tilsvarende. Jo, byen hadde også den gang store privatboliger, men vi brukte aldri ordet «villa» når vi snakket om dem. Begrepet gav ingen lokal mening, og jeg forstod det som noe fenomenologisk tilhørende Beverly Hills, eller andre uoppnåelige høydedrag. Vi hadde derimot leiegårder, men ikke så store, og vi kalte dem gjerne vertikalt- eller horisontalt-delte hus.

Jeg er opptatt av språkbruken og innholdet i benevnelsene i min tilnærming til arkitekturen. Ordet former innholdet. Jeg blir derfor frustrert når jeg finner et treningsstudio i en fabrikk, eller et diskotek i en kirke. Dette er en utfordring jeg må leve med og lære av, for det er unektelig interessant å observere hvordan nytt innhold preger seg inn i gammel retorikk.

Gjennom en hel sommerferie satt jeg som klistret fast foran radioen og hørte Astrid Sommer lese Oscar Braathens «Ulvehiet» på radio. I denne boken refererer han mye til nettopp leiegårdene, portrommene og gårdsplassene i arbeiderstrøkene på Oslo østkant. Braathens litteratur og Sommers stemme vekket interesse i meg. Når jeg senere flyttet til Oslo var noe av det første jeg gjorde å dra på utflukt til bydelser som Torshov og Sagene mv. for å bli kjent med miljøene litteraturen og fortellerstemmen hadde etablert i meg. Det var som å gå gjennom en portal inn i min egen fantasi. Virkeligheten, og nåtiden (den gang da) stemte overens med forestillingene som hadde preget seg i meg. Jeg erfarte at stedene jeg besøkte hadde en klar integritet og egenart, noe som den norske forskeren og arkitekten Christian Norberg-Schulz ville kalle for et genius loci. Dette selv om arbeiderbevegelsen for lengst hadde flyttet til fordel for en ny norsk middelklasse. Skuffet ble jeg derimot når jeg oppsøkte Holmenkollåsen for virkelig å lære villaer å kjenne. For meg fremstod de der på stedet akkurat som i Haugesund, som store eneboliger. Hus, med andre ord. Hvorfor ble jeg skuffet her? Var ordet villa, villedende? I Norge vet vi alle hva et slott er. Det er Slottet. Vi bruker derimot ikke så ofte ordet «palass» selv om vi har det i ordboken, i alle fall ikke i omtale av noe norsk. Versaille, og Buckingham Palace er også slott for oss, og ikke palass. Men på reiser hører vi ofte ordet palass benyttet, og da ofte også om rike menneskers store hus inne i byene. Dette kan lett forvirre. Men kort tid etter at jeg flyttet til Oslo åpnet det elegante butikk og restaurantkomplekset Paleet, på Karl-Johan, og jeg ble kjent med et for meg helt nytt ord og dets nye innhold.

Som seg hør og bør et moderne menneske fra Norge, bor jeg i et typisk andalusisk hus på landet i Spania, og er som nevnt veldig opptatt av den arkitektoniske kvaliteten slike boliger og miljøer tilbyr. Samtidig kan jeg ikke finne noen over eller ved siden av Le Corbusier og Ludvig Mies Van der Rohe med tanke på deres banebrytende bidrag til den moderne arkitekturens gjennombrudd. Uten dem hadde vi befunnet oss i bakevja.

Ludwig Mies van der Rohe, Plan for a brick country house, 1923. Hentet fra: https://medium.com/archilogic/repurposing-brick-country-house-96b20f5b53f6

%d bloggere like this: