Kunst

Over pianoet vårt henger to oljemalerier av Haugesundskunstneren Arne Rødeseike. Han var også sløydlæreren min og forstod at jeg ikke hadde særlig behov for å snekre fuglebur eller høvle brødfjøl. Rødeseike representerte en hel generasjon kunstnere som både var lokalt forankrede i et Vestland preget av så vel Lars Hertervig som Kitty Kielland, og som samtidig hadde latt seg tydelig inspirere av størrelser som Paul Cezanne og senere eksempelvis Paul Klee og Max Ernst. De var alt annet enn popp, men abstrakte og ekspressive nok til å passere som tidsriktige.

Som ung ble jeg tatt med på utstillinger i Haugesund Billedgalleri. Der ble mange bra lokale kunstnere vist. Jeg husker særlig Vestlandsutstillingene. Dette var store begivenheter i vår kunstforening. Min mor var flink å formidle sin egen opplevelse til meg som likte å følge med. Jeg så med spenning mot den abstrakte vestlandsnatur-ekspresjonismen som var et foretrukket motiv for mange kunstnere, og mente jeg dro kjensel på både mose og gråstein. Samtidig likte jeg å være i galleriet.

I forbindelse med en av disse utstillingene fikk jeg min første store kunstopplevelse, men uten å kunne erkjenne den der og da. Jeg stod foran et arbeid av ubestemmelig karakter, og som reglerett hadde blitt latterliggjort i lokalpressen. På veggen hang et enkelt, gammeldags baderomspeil, velkjent fra 1970-tallet. Det bestod av et lite metallskap med en heldekkende speilflate som dør. Men midt på fant jeg en også en liten knapp. Når jeg trykket på denne lyste en tekst opp i selve speilet. Der stod det å lese: ”Jeg”.

Der og da skrattlo jeg. Senere har jeg ofte tenkt på dette kunstverket når jeg ser meg selv i mitt eget baderomspeil og leter etter knappen.

Tintoretto, El Lavatorio. Hentet fra: https://es.wikipedia.org/wiki/El_Lavatorio_(Tintoretto)

Nå liker jeg det meste, alt fra Tintoretto og Élisabeth Vigée-Le Brun via Kasimir Malevitsj og Emil Nolde til Sigrid Szetu. I tillegg til disse størrelsene er jeg oppriktig glad i arbeidene til mange kunstnervenner som jeg ønsker å kunne skrive om på disse sidene i fortsettelsen.

Jeg vet lite om Tintorettos personlige liv og levnet. Det kan være fristende å se ham som en rebell og oppvigler selv om han malte mange, mange religiøse motiver. For hva skjer på bildet over? Perspektivet er forstyrret og blikket mitt flakker mellom et utall detaljer og aktiviteter som i seg selv er trivielle, til og med lattermilde eller også romantiske. Tilsammen skaper de en uro. Hans uttalte mål var å kunne tegne som Michelangelo og å male som Tizian. Tintoretto betegnes som mainerist, altså en kunstner som aktivt utfordrer og forskyver gjennom å manipulere med konvensjonene.

Titian, Venus of Urbino, Galleria degli Uffizi, Florence, 1538 | © Sir Gawain:WikiCommons

Dette bildet er malt i 1538, og viser en underlig versjon av gudinnen Venus. En hel kunstverden er enig om at dette er et av Tizians betydelige mesterverk. Kun humorister spør seg om hva damene i bakgrunnen egentlig bedriver der de stjeler oppmerksomheten fra skjønnheten.

Som når jeg ser på Tintoretto, gir også dette maleriet meg en følelse av at noe plutselig skal komme til å hende, og at det skal handle om meg.